På kontoret
Neida, det er ikke på min dør du finner dette skiltet. Jeg heter ikke Smiley.
Til venner og bekjente, og til min kjære familie, skriver jeg som oftest e-post og sms på dialekt. En stygg uvane! Mens til alle jeg jobber med skriver jeg på bokmålsform, som seg hør og bør. Dette fordi jeg ønsker å gi to forskjellige inntrykk. Jeg er ikke sikker på hvilket som betyr mest.
Jeg lager et avsnitt her, for å gå litt inn i meg sjæl. Om jeg er i ferd med å bli som AES (ref. tidligere innlegg)? Jeg ble faktisk trøtt av å tenke dette innlegget.
Nytt avsnitt! Tanken var i hvert fall om jeg burde bruke bokmål uansett hvem jeg kommuniserer med. Det motsatte er definitivt ikke et alternativ.
Til slutt, bildet har egentlig ikke noe med teksten å gjøre, men jeg følte det var med på å løfte innholdet i innlegget til nye høyder!
Og der sovna jeg …
Har lenge snakket om å begynne å trene. Alt for lenge. Problemet med å begynne å trene er enkelt: det krever viljestyrke. Noe jeg ikke har.
Humanistiske motivasjonsteorier legger vekt på egenskaper som særpreger mennesket i motsetning til .. Blæh! Noe møkk jeg fant på wikipedia.
Tenker jeg klipper av den øverste knappen på alle buksene mine, så blir det så bra så!
Hver morgen dør jeg litt inni meg, og hver ettermiddag dør jeg litt mer. Kan folk lære seg de forbanna flettereglene her i mitt lille fuckings land?!? Du skal kjøre helt frem!!
Neivel, så ble det ikke årets film slik jeg i all stillhet hadde spådd og trodd. Og muligens var den vel også en smule langtrukken. Men definitivt en morsom og fin film, som jeg absolutt ikke kan anbefale til noen som helst. Men liker du den slags, så liker du den slags, og jeg liker jo den slags, så i så tilfelle kan den jo anbefales i hvert fall til noen! Jeg gir uansett filmen 6 av 10.
Rått & Råde: nesten magisk, men ikke helt. Men det var absolutt ikke John & Gjengen sin feil! Det ble bare litt for tomt. Ikke tomt for folk, i hvert fall ikke før mot slutten, altså rett før Kaizers skulle spille på den andre scenen. Men tomt for intimitet. Og det er definitivt et must for John Olav Nilsen & Gjengen. Savnet også genuint engasjement fra publiken. Best på Folken!
